Overlevelses innstiktet er det noe vi alle har i denne verden, men kanskje den har blitt misbrukt på det groveste uten at vi er bevisst på det?
Livet vårt har vært omringet av penger, anerkjennelse, status og berømmelse at vi selv begynner å tro at det er naturlig. Jeg mener ikke at det er feil å ha noe av disse tingene, eller opplever det. Det jeg vil frem til er at vi kanskje har glemt å leve fra hjertet vårt. Vi har latt mye av dette styrer livet vårt og vi har vel vært slitne av å tenke på hvordan vi skal kunne overleve en dag til eller hvordan vi skal spare nok til neste måned. Hvem av oss har ikke vært bekymret over hvordan vi skal klare å overleve uten penger eller imponerer våre kjære (til og med mennesker vi ikke kjenner til) for å føler oss akseptert eller elsket?
Hvor mange ganger har ikke vi lagt oss ned i senga og grublet over bagateller som hva vi skal si for å unngå noe vi egentlig ikke ønsker å gjøre, men blir på en måte presset til å gjøre ut fra frykt for å mislykke, skuffe eller ikke kunne overleve? Og har vi ikke løyet for å komme oss til målet eller sikre oss det vi trenger før noen andre tar det fra oss? Hvor mange ganger har vi gått rundt og frykte for at det ikke ville være nok til oss selv hvis vi ikke er den som kommer først i køen? Og har vi ikke blitt fristet til å stjele, og kanskje har til og med stjelt?
Har vi ikke slåss, manipulert og løyet til hverandre for å unngå å bli såret eller såre for å hevne oss mot andre? Hvor mange av oss er det ikke som har hatt eller har per i dag, sjalusi, misunnelse, grådighet, bitterhet og hat i vårt hjerte? Vi har alle sammen gått igjennom dette, og vi går nok tydeligvis gjennom dette i hverdagen våres. Vi enten opplever det selv, eller ser at noen av våre nære går den stien vi en gang har tråkket på.
Er det slik vi vil for vår neste generasjon? Selv om vi kanskje si til oss selv at vi er ikke så ille som kommer til å drepe hverandre for å kunne overleve, men har ikke det skjedd og skjer det ikke nå foran øynene våres? De småe bekymringer og grublinger kan skape store skader bare hvis vi samler det og holder oss muret inne med følelsene lenge nok.
Jeg vil med medfølelser og ærlighet innrømmer selv at jeg har vært en av mange, og er nok ikke langt ifra med å gjøre de samme feilene, men jeg er ikke noe annerledes enn resten av befolkningen. Jeg har fortsatt et ego og en mentalitet som jeg har akseptert med et nådig hjerte. Jeg har vært vitne til at mine nære venner går igjennom den samme stien som jeg selv har gått. De har blitt omringet av frustrasjon og depresjon fordi de føler at de tingene de gjorde eller gjør i dag ikke er tilfredstillende, hverken for sjelen eller sinnet deres.
Jeg skal ikke ta de som eksempler for denne artikkelen. Jeg skal ta mine egne eksempler, og hvis de leser dette, kanskje de vil finner svaret og skjønner hva jeg selv mener.
Jeg har prøvd å "gjøre" det ene etter det andre. Jeg har bytta den ene jobben etter den andre, begynt på skolen, og igjen sluttet. Jeg vil si at jeg prøvde mitt beste, men uanset hvor mye jeg prøvde var jeg ikke tilfreds. Ikke etter at jeg ble fullstendig utmattet og kollapset bokstavelig talt, (noen av dere vet det ganske godt) at jeg begynte å spørre meg selv "hvorfor" - Hvorfor har jeg valgt alle disse tingene? Hvorfor gjorde jeg som jeg gjorde?
Og som nevnt ovenfor. Alt det var fordi jeg som resten av andre, har en overlevelses innstinkt (som har gått ut av dato) og frykte for å mislykke. Redd for å skuffe eller ikke kunne bidra til samfunnet fordi jeg trodde jeg ikke var bra nok som jeg er. Noen ville nok si at det er slik livet er. Du må jobbe for å leve, tjene penger, kjøper hus, stifte familie og ha en karrierer som kan gi oss alt den statusen vi ønsker oss. Det føles ut som penger er det som sikre oss livet vårt. Det trenges mye mot og klarhet for å kunne være ærlig nok med seg selv. Og se sannheten i øynene har vært en pine, men samtidig en befrielse for hjertet.
(Jeg vil ikke inkluderer de fattigere landene inn i denne artikkelen. Jeg vil fokuserer på Norge akkurat nå. Det er befolkningen i Norge som jeg vil nå frem til. Og etter for det være opp til hver enkelt å finne ut av.)
Vi er heldige som bor her, vi kan få de hjelpene vi trenger for å kunne bidra til samfunnet for å leve et bra liv. De som er arbeidsløse for penger, de som er sykmeldt blir støttet og får behandling, barn får gratis skolebøker, studenter får stipend og lån til å kjøpe bøker for å studere, og om de hadde valgt feil yrke eller utdannelse vil de fortsatt ha mulighet til å velge igjen. Ikke nok med det, de voksner får også en mulighet til å begynne på skolen hvis de virkelig føler for det og vil det. Det er ingenting som er forsent. Så hva er det vi er misfornøyd og blir deprimert over?
Kanskje det er på tide å skifte perspektiv? Søker litt innover i oss selv for å finne svaret... og kanskje vi allerede forstår at vi er på vei fremover mot noe som er utenfor vår egen oppfatning av virkelighet.
Jeg vil snakke fra sjelenivået, hvor ord kan være begrenset, men likevel har jeg lært at det er det vi bruker for å kommunisere med hverandre.
Jeg føler at materiellene er ikke det som tilfredstille oss langsiktig, selv om det er det vi ser og tar på i hverdagen. Og jeg tror ikke at overlevelse og status er den ene hensikten med livet vårt. På sjelenivå er vi alle like. Vi har kanskje bare glemt at det er verdien i oss som gir oss status, mens lidenskapen og medlidenheten våres er med på å skape de opplevelsene vi vil ha i livet; i retning av utdannelse, yrker og diverser ting vi gjør i hverdagen, fra og med møte nye mennesker som krysser veien våres. Og visstnok er det naturlig å ha et ønske om å hjelpe andre, men det kan vi vel gjøre gjennom å elske oss selv først?
Jeg har selv blitt tæret av misfornøyelse, bekymringer, skuffelser og ikke minst frykt for å ikke kunne være til nytte for andre. For i mitt hjerte ønsker jeg inderlig med å hjelpe de som lider, emosjonelt og psykisk. Ikke bare det, men vår kjære kjære "hjem", jorda, er i stor fare for å bli uttryddet om vi fortsetter med å prosjisere våres misfornøyelse og grådighet. Når jeg mener vi, mener jeg ikke bare de som styrer landet eller de som har høyere makt enn oss som har valgt å leve en mer hverdagslige liv. Når jeg mener vi, mener jeg oss alle, inkludert meg selv.
Det er så mye som skjer nå, som vi alle er en del av, om vi er bevisst eller ubevisst på det. Vi er en dråpe av havet og vi har mer enn rett til å ta avgjørelsen selv for hvordan livet vårt skal være. Og da mener jeg at vi kanskje skal vurdere å ta tiden til å reflektere på om det er riktig å la overlevelse innstinktet, penger og status styre livet vårt og velger karrieren for oss, istedet for å følge hjertet slik at vi kan lever et mer tilfredstillende liv uten frykt for å ikke være god nok eller tjener nok til det livet vi tror vi vil ha som vil gjøre oss lykkelig. Vi er ikke mauerer som arbeider for harde livet for å kunne overleve, men vi er livet som velger å "jobbe" fra hjertet for å bidra til en bedre tilværelse her på jorda. Her i Norge.
Jeg kjenner jeg vil med tiden være mer bevisst på å la hjertet mitt leder meg, mer bevisst på de valgene jeg tar... jeg er som mange, har levd ut fra frykt, men jeg føler på meg nå at tiden for frykt er snart over.
Kanskje... vi kan la hjernen hviler litt, og la hjertet lede oss en stund fremover og se hvor den fører oss? Hvis vi frykte for vårt eget hjerte, er det vel ikke et poeng i å ha den fra utgangspunktet av.
Jeg har troen på at vi er mer enn det vi tror vi er. Vi er alle Engler, forkledd i menneskedrakt. Jeg tror medfølelser og lidenskap for livet er det vi er her for å fullføre, livet vårt er som et prosjekt vi har valgt å fullføre fra dag en. Vi kan belønne oss selv med de gode tingene, fordi vi har valgt å fortsette å leve selv etter å ha opplevd så mye motgang, smerte og sorg, for det å gi opp er ikke et valg vi ville ha tatt i en bevisst tilstand. Så hvorfor ikke ha medfølelser og lidenskap for oss selv? Vi er jo livet... er vi ikke? Vi har gjort det bra med å fortsette videre, og vi har vært trist over de som sto oss nær som har gitt opp så tidlig, kanskje vi kan unngå at det skal skje ved å være mer barmhjertig mot kroppen, sinnet og sjelen våres?
Kanskje hjertet kan gi oss råd på hvordan vi kan behandle oss selv og hverandre uten å frykte for å bli såret eller manipulert? Kanskje vi skal begynner å ta i bruk den gyldne reglen "gjør det du vil at andre skal gjøre mot deg" på alvor, og bak det kan vi tilføre, "kroppen er en instrument for livet, elsk den og livet vil belønner deg."
