The Shimmers

We are as fireflies, glowing and shimmering in the dark in this time of change. Just like what fireflies should do, we are light, being freed by the dark hollow spaces like stars are shining in the vast universe. We are like stars twinkling and brighten up each other and saluting one another into a new galaxy. With that we flow straight into a dimension after another dimension until we lost track of ourselves and try to paw a new way out. We leave traces of stardust just to remember where we come from. Just to not forget where home is.

Home, where should home be, if not the heart. We can always go back to where we belong with a single breath. We must remember that our heart re-connect us to the Universe. We have lived on earth for far too long and nearly forgets how it is to be a soul re-birthed into flesh and bones. We are made of bones and flesh, but that would only be of ashes and dust when we leave this world, so why are we still bugged down with fears and undissolved problems?

Can we not live in harmony with the nature and its glorious sky? Why not laugh and play when we still have time to do so. We can make our desire into reality, if not for the thoughts that hinder us to achieve our goals. Thoughts are strangers that wish to become real friend. Thoughts that creates another hologram want to steal more time from us. How many times have we turn our back away from our heart to feel more safe in this world?

The mind is a powerful device, it creates illusions upon illusions, trying to trapped us inside the prison of hell. It is the illusions of not being good enough, rich enough, enough of everything that this world has to offer. When it is the heart that opens up many door for us to see ourselves as Gods and Goddesses. The heart might make us vulnerable, but it's always wise enough to keep our raging war inside of us to subside - we need and have to let our heart leads us back to our central core, the place where we have enough affection to show towards everything and everyone.

Lets shimmers in the dark, where light has gone off.

A Beacon

Dear Beloved,

Because of my curiosity I've reached the point of true knowledge. Love is my knowledge and freedom is efficacious to my soul. Bad habits seem to fall away by the wayside. I rise yet again to a new morning of glory and meaningful moments embedded in my memories. New memories are like snowflakes melting in my mind and they're stored like healing water inside my heart where happy tears joined together to create a healing river through my eyes.

I understand how wonderful life is when everything flows easily without me trying to control my own fate. Fate is my life and this too goes hand in hand. I created my life just the way I want, with light and love. My life is one with all lives. One with nature, one with small creatures as tiny as a bug.

Butterfly lives for short while, but in a significant way. They created harmony in the nature and leaves traces of fairy dust wherever they fly. We are like the butterflies, but we haven't seen ourselves as butterflies, because we're still frightened of our transformation from a caterpillar to a butterfly. We must first accumulated lots of healing energy to create a cocoon to feel protected before we can see our own transformation being transmuted from fear to love. We are the butterflies, and there are no reasons to reject the thoughts of fear.

Fear is only a wayshower, it gives us more insight on how to choose a better life once we see it for what it is; it acts only as a barrier to secure us from harming ourselves. Why would we want to harm ourselves when we know that love is behind our fear making sure that we won't be harmed by false ideas about ourselves. Love is surely within our heart, it is our divinity we are protecting with our strength.

We don't need fear to create more havoc in our lives, but to gently move it away from the wayside. Fear is like the potholes we see on our path, and when we see it, we rather choose to walk around it than falling into it. Because love will make sure that we will follow our path with ease and joy. It whispers sweet wisdom into our ears. We must be silence and listen well before we take another step further along the road. We will not fall if we were to be guided by our own heart. Love will make us meager but not at all weak, because it's our strength we are carrying within us.

Love are we, we are love. Then fear is nothing great to be feared, because love is far greater than any emotion. It's more than emotion alone, it's fuel to drive our souls further into the higher realms. If we wait long enough to let love talk through our hearts, we will be enlightened and more in tune with the universe. Love is what sustains us, it takes one barrier at a time away from our hearts. We had built enough walls and isolated ourselves long enough. It's time to leap through the fence of ignorance and arrogance and be as a beacon to enlighten our next generation. We are adequate enough to live a momentous life of our own. They're worth all the effort we are here to make; Heaven on Earth.

- Crystallized ƸӜƷ

Jeg Elsker Deg

Kjære Elskede,

Jeg surfer på kjærlighetsbølgene inn i ditt hjerte min elskede, for selv om jeg ikke kan svømme, og bølgene er store, vil jeg fortsatt står med stødig bein på bølgene. Jeg vil la den ene bølgen etter den andre bringe meg nærmere deg.

Kjærlighet er det jeg har og kjærlighet er det jeg gir. Jeg ønsker ikke å gjøre noe annet enn å be, be for ditt velvære og din trygghet. Jeg drømmer ikke mye enn å bringe fred til verden og lykke til mine søster og brødrer. Drømmen kan være uvirkelig, men virkelig nok til å realiseres. Alt jeg har igjen er bare noen få ord, ord som kan beskrive det jeg føler, men tre ord er nok for å kunne beskrive kjærligheten; Jeg elsker deg.

Men vet vi egentlig hva "jeg elsker deg" bety? Det er så lett å si ordene, men er det lett å følge den? Hvorfor har det vært slik at vi slutter å elske etter en stund når forholdet går dårlig? Det er kanskje ikke kjæresten vår vi har elsket, men følelsen av å være forelsket? Vi slutter aldri å elske, selv om forholdet kan ta en slutt. Kanskje det er oss selv vi bør elske først slik at vi kan gi mer mening til de tre ordene "jeg elsker deg"

Jeg mener fremdeles at ubetinget kjærlighet varer evig og det er den som er ekte. Hva annet ville vi gjøre hvis vi ikke elske oss selv først? Vi vil visstnok elsker et annet menneske også, men vi må først være ærlig med oss selv om den kjærligheten vi gir er rent og ekte. Og ikke er betinget med at den andre skal forandre seg enn da vi først møte dem. Da kunne vi like godt ha funnet vært sammen med et annet menneske som er akkurat slik vi vil at de skal være.

Vi kan ikke forlange våre elskede å elske oss ved å prosjisere vår frykt på ham/henne. De har nok med deres egne. Men det vi prosjisere er det vi må lære å elske i oss selv. For det vi ser utenfor oss, er det som er inni oss.

Kunne du tenker deg å forandre deg selv til ære for din egen elskede? Og ikke forlange at hun/han skal alltid være der 100% hele tiden for at du skal kunne føler deg elsket. For noen ganger kan vi stenger våre kjære inn i et hjørne og gir dem en byrde å bære på. Det er vår egen frykt på at de skal forlate oss, men hvis du ikke bekymre deg over det, er det rett og slett en bra ting, men fortsetter å lære av dine egne opplevelser uansett hva som kommer til å skje med deg.

Jeg kan skjønner at de ville ha nok gjort alt for å se oss leve et lykkelig liv, men det er ikke deres ansvar, det er vårt eget ansvar å se til at vi er lykkelige i hverdagen. Vi må kanskje også være ærlig med hverandre i et forhold for at den skal kunne fungeres. Ærlighet og åpenhet om følelsene, men når et forhold tar slutt, så er det vel slutt. Det er ikke mye vi kan gjøre med saken, bortsett fra å fortsette å leve. Vi gjør det tross alt for den vi elsker. Forsørger på at vi skal kunne leve et bra og lykkelig liv, hvem vet, kanskje de vender tilbake og ønsker oss i deres liv igjen.

Jeg aner ikke hva jeg skriver om. Det føles ut som mange kan sliter å være åpen og ærlig i et forhold noen ganger. Mest når vi er sjalu og frykter for å ende opp alene. Ensomhet er det som griper taket i de som frykter for å miste.

Jeg er visstnok en av dem, men jeg har lært å elske uselvisk og ubetinget. For jeg elsker en akkurat nå, uten så mye som å være sammen med henne. Vi er ikke i et forhold, men jeg klarer ikke å la være elske henne for det om. Det er visstnok enveis kjærlighet, men kjærlighet er kjærlighet, en vei eller to vei.. samme hvilken vei, jeg går ihvertfall ikke tilbake i mitt ord og utsagn - jeg elsker deg.

The Vibration of Love.

The sound of love rings in my ears, vibrating throughout my body and it leave traces of electric vibrations to encircle every inch of me. My heart's beat beats joyfully in ecstasy when you're near me, it's just like a butterfly meets another butterfly when they're fluttering around and saluting each other into a beautiful sunrise morning.

My love for you is like those colorful butterfly wings, creating dynamic movements in a gracious manner to move ever closer to heaven. You're heaven, and earth is your oases. I live between both worlds in wonder and amazement.

You're the winged one, the ultimate love for humankind and for all creatures. Your love for the whole universe is for us lovers to indulge ourselves into and get spoiled for being the sons and daughters of God.

I'm in deep gratitude for your living existence. You're visible to innocence eyes to see how wonderful it is to live in harmony with Mother Earth. The word of love bear no burden to anyone who knows the truth of it. And what is the truth? The truth is surely not like anything of what we already know, because it's beyond human conception.

We must find the truth within our heart to grasp and to even understand your magnificent love and beauty which you had stored and painted with each gentle stroke in the scene before our very eyes. The beauty of nature and the sweetness in a little child's smile is painted by you, the benevolent one. What we see around us is what you're revealing to us. The good and the bad, but in short terms, whatever it is, it is unconditional love. It is what it is.

We must not only see it, but feel it as well. That's how brilliant your love truly is. How can I describe it? Please sing through me, because I loved the tunes you're playing with your harp. It creates harmony in my mind and reminds me of the love that I'm possessing myself.

"I always played with my harp, to guide you, you've been listening, and you listened well, because you are singing the song by being that which you are. You're the almighty I am, that I am. Grasp it, know it, understand it with your heart, it's everything for me. Your heart, is everything to me. The one thing I treasure about you, and the secret to it, is, I treasure everything about you. Don't search for any other love that is more dynamic than the Divine Love. Don't search for any other truth, than the truth of the heart, and this is if you really want to live in harmony with anyone, you shall then be faithfully to your heart, thus faithfully to me. That's the only thing I ever wanted for you to be. Trust in yourself, even if you doubt for a moment in silence and won't utter a word to anyone else but yourself, trust in your own knowing and intuition, because I convey my message through your with all that I am. Grasp it, know it, and contemplate on it. Trust and faith are what you need when you're in a frustrating state of mind."

Crystallized ƸӜƷ

Crystallized Butterfly

I really like the idea of being a butterfly. I've been searching and reading articles about ascension and starseed.. and you might think I'm crazy who believes in it. But actually... I'm going down that path already. One day, you might think I'm all crazy who talk in a rhythmic way.. rhyming and singing my heart song. I love my heart song...

I don't want to brag or 'broadcast myself' (just like my inner voice is telling me not to do; "do not broadcast yourself") I'm listening and "obeying" my inner voice with respect. It's not like I want people to think that I'm crazy and it doesn't matter if they do, but I want it to be real. If I suddenly want to sing my heart song, it must be because I feel like it.

"Crystallized butterfly, butterfly crystallized, doesn't matter what it is, it is unconditional love, all right!"

You see, I love my inner voice, but seriously, how could anyone desire to harm me if I'm being all innocence with pure love and light? Just like a child looking at life with wonder and amazement...En-gg-lish.

Maybe it's a good idea to take English class and start it all over again. It's so confusing to suddenly being all frustrated.......(and stop for a few short 'thinking-break' to correct what I was writing.... ) because I don't know if it's correct or not! You see... what I mean about being 'me'...

I really don't mind being a crystallized butterfly, or in your or other people's term, being all crazy. Everything in this world is not just black and white you know. Because I'm being myself, that my life seems to be more colorful. "And if you find happiness in being who you are, then there's no need to be someone you're not... follow happiness, be that which make you happy." You see, it's truly a bliss to be who I really am, that I am.... Do you understand what I mean, with I am, that I am?

I love my inner voice, it's wise and other time full of wits and funny ideas about life! Do not misunderstand me, I don't mean your life, I mean mine.... My Life. I don't know what your inner voice is telling you, but mine tells me only what I want to hear, even if it hurts, but truth hurts, I must learn to live with honesty and grace.... I love my butterfly wings, one day, I will truly flee from this black and white life that I used to look at... "Maybe you already are where you want to be."

*Giggle* I think it's true. I am where I want to be, right now in this moment.

- Crystallized ƸӜƷ

The Story of My Life

I was ready to tell

the story of my life

but the ripple of tears

and the agony of my heart

wouldn't let me

I began to stutter

saying a word here and there

and all along i felt

as tender as a crystal

ready to be shattered

In this stormy sea

we call life

all the big ships

come apart

board by board

How can i survive

riding a lonely

little boat

with no oars

and no arms

My boat did finally break

by the waves

and i broke free

as i tied myself

to a single board

Though the panic is gone

i am now offended

why should i be so helpless

rising with one wave

and falling with the next

I don't know

if i am

nonexistence

while i exist

but i know for sure

when i am

i am not

but

when i am not

then i am

Now how can i be

a skeptic

about the

resurrection and

coming to life again

Since in this world

i have many times

like my own imagination

died and

been born again

That is why

after a long agonizing life

as a hunter

i finally let go and got

hunted down and became free

Ghazal 1419 Translated by Nader Khalili

Medfølelser Og Lidenskap For Livet

Overlevelses innstiktet er det noe vi alle har i denne verden, men kanskje den har blitt misbrukt på det groveste uten at vi er bevisst på det?

Livet vårt har vært omringet av penger, anerkjennelse, status og berømmelse at vi selv begynner å tro at det er naturlig. Jeg mener ikke at det er feil å ha noe av disse tingene, eller opplever det. Det jeg vil frem til er at vi kanskje har glemt å leve fra hjertet vårt. Vi har latt mye av dette styrer livet vårt og vi har vel vært slitne av å tenke på hvordan vi skal kunne overleve en dag til eller hvordan vi skal spare nok til neste måned. Hvem av oss har ikke vært bekymret over hvordan vi skal klare å overleve uten penger eller imponerer våre kjære (til og med mennesker vi ikke kjenner til) for å føler oss akseptert eller elsket?

Hvor mange ganger har ikke vi lagt oss ned i senga og grublet over bagateller som hva vi skal si for å unngå noe vi egentlig ikke ønsker å gjøre, men blir på en måte presset til å gjøre ut fra frykt for å mislykke, skuffe eller ikke kunne overleve? Og har vi ikke løyet for å komme oss til målet eller sikre oss det vi trenger før noen andre tar det fra oss? Hvor mange ganger har vi gått rundt og frykte for at det ikke ville være nok til oss selv hvis vi ikke er den som kommer først i køen? Og har vi ikke blitt fristet til å stjele, og kanskje har til og med stjelt?

Har vi ikke slåss, manipulert og løyet til hverandre for å unngå å bli såret eller såre for å hevne oss mot andre? Hvor mange av oss er det ikke som har hatt eller har per i dag, sjalusi, misunnelse, grådighet, bitterhet og hat i vårt hjerte? Vi har alle sammen gått igjennom dette, og vi går nok tydeligvis gjennom dette i hverdagen våres. Vi enten opplever det selv, eller ser at noen av våre nære går den stien vi en gang har tråkket på.

Er det slik vi vil for vår neste generasjon? Selv om vi kanskje si til oss selv at vi er ikke så ille som kommer til å drepe hverandre for å kunne overleve, men har ikke det skjedd og skjer det ikke nå foran øynene våres? De småe bekymringer og grublinger kan skape store skader bare hvis vi samler det og holder oss muret inne med følelsene lenge nok.

Jeg vil med medfølelser og ærlighet innrømmer selv at jeg har vært en av mange, og er nok ikke langt ifra med å gjøre de samme feilene, men jeg er ikke noe annerledes enn resten av befolkningen. Jeg har fortsatt et ego og en mentalitet som jeg har akseptert med et nådig hjerte. Jeg har vært vitne til at mine nære venner går igjennom den samme stien som jeg selv har gått. De har blitt omringet av frustrasjon og depresjon fordi de føler at de tingene de gjorde eller gjør i dag ikke er tilfredstillende, hverken for sjelen eller sinnet deres.

Jeg skal ikke ta de som eksempler for denne artikkelen. Jeg skal ta mine egne eksempler, og hvis de leser dette, kanskje de vil finner svaret og skjønner hva jeg selv mener.

Jeg har prøvd å "gjøre" det ene etter det andre. Jeg har bytta den ene jobben etter den andre, begynt på skolen, og igjen sluttet. Jeg vil si at jeg prøvde mitt beste, men uanset hvor mye jeg prøvde var jeg ikke tilfreds. Ikke etter at jeg ble fullstendig utmattet og kollapset bokstavelig talt, (noen av dere vet det ganske godt) at jeg begynte å spørre meg selv "hvorfor" - Hvorfor har jeg valgt alle disse tingene? Hvorfor gjorde jeg som jeg gjorde?

Og som nevnt ovenfor. Alt det var fordi jeg som resten av andre, har en overlevelses innstinkt (som har gått ut av dato) og frykte for å mislykke. Redd for å skuffe eller ikke kunne bidra til samfunnet fordi jeg trodde jeg ikke var bra nok som jeg er. Noen ville nok si at det er slik livet er. Du må jobbe for å leve, tjene penger, kjøper hus, stifte familie og ha en karrierer som kan gi oss alt den statusen vi ønsker oss. Det føles ut som penger er det som sikre oss livet vårt. Det trenges mye mot og klarhet for å kunne være ærlig nok med seg selv. Og se sannheten i øynene har vært en pine, men samtidig en befrielse for hjertet.

(Jeg vil ikke inkluderer de fattigere landene inn i denne artikkelen. Jeg vil fokuserer på Norge akkurat nå. Det er befolkningen i Norge som jeg vil nå frem til. Og etter for det være opp til hver enkelt å finne ut av.)

Vi er heldige som bor her, vi kan få de hjelpene vi trenger for å kunne bidra til samfunnet for å leve et bra liv. De som er arbeidsløse for penger, de som er sykmeldt blir støttet og får behandling, barn får gratis skolebøker, studenter får stipend og lån til å kjøpe bøker for å studere, og om de hadde valgt feil yrke eller utdannelse vil de fortsatt ha mulighet til å velge igjen. Ikke nok med det, de voksner får også en mulighet til å begynne på skolen hvis de virkelig føler for det og vil det. Det er ingenting som er forsent. Så hva er det vi er misfornøyd og blir deprimert over?

Kanskje det er på tide å skifte perspektiv? Søker litt innover i oss selv for å finne svaret... og kanskje vi allerede forstår at vi er på vei fremover mot noe som er utenfor vår egen oppfatning av virkelighet.

Jeg vil snakke fra sjelenivået, hvor ord kan være begrenset, men likevel har jeg lært at det er det vi bruker for å kommunisere med hverandre.

Jeg føler at materiellene er ikke det som tilfredstille oss langsiktig, selv om det er det vi ser og tar på i hverdagen. Og jeg tror ikke at overlevelse og status er den ene hensikten med livet vårt. På sjelenivå er vi alle like. Vi har kanskje bare glemt at det er verdien i oss som gir oss status, mens lidenskapen og medlidenheten våres er med på å skape de opplevelsene vi vil ha i livet; i retning av utdannelse, yrker og diverser ting vi gjør i hverdagen, fra og med møte nye mennesker som krysser veien våres. Og visstnok er det naturlig å ha et ønske om å hjelpe andre, men det kan vi vel gjøre gjennom å elske oss selv først?

Jeg har selv blitt tæret av misfornøyelse, bekymringer, skuffelser og ikke minst frykt for å ikke kunne være til nytte for andre. For i mitt hjerte ønsker jeg inderlig med å hjelpe de som lider, emosjonelt og psykisk. Ikke bare det, men vår kjære kjære "hjem", jorda, er i stor fare for å bli uttryddet om vi fortsetter med å prosjisere våres misfornøyelse og grådighet. Når jeg mener vi, mener jeg ikke bare de som styrer landet eller de som har høyere makt enn oss som har valgt å leve en mer hverdagslige liv. Når jeg mener vi, mener jeg oss alle, inkludert meg selv.

Det er så mye som skjer nå, som vi alle er en del av, om vi er bevisst eller ubevisst på det. Vi er en dråpe av havet og vi har mer enn rett til å ta avgjørelsen selv for hvordan livet vårt skal være. Og da mener jeg at vi kanskje skal vurdere å ta tiden til å reflektere på om det er riktig å la overlevelse innstinktet, penger og status styre livet vårt og velger karrieren for oss, istedet for å følge hjertet slik at vi kan lever et mer tilfredstillende liv uten frykt for å ikke være god nok eller tjener nok til det livet vi tror vi vil ha som vil gjøre oss lykkelig. Vi er ikke mauerer som arbeider for harde livet for å kunne overleve, men vi er livet som velger å "jobbe" fra hjertet for å bidra til en bedre tilværelse her på jorda. Her i Norge.

Jeg kjenner jeg vil med tiden være mer bevisst på å la hjertet mitt leder meg, mer bevisst på de valgene jeg tar... jeg er som mange, har levd ut fra frykt, men jeg føler på meg nå at tiden for frykt er snart over.

Kanskje... vi kan la hjernen hviler litt, og la hjertet lede oss en stund fremover og se hvor den fører oss? Hvis vi frykte for vårt eget hjerte, er det vel ikke et poeng i å ha den fra utgangspunktet av.

Jeg har troen på at vi er mer enn det vi tror vi er. Vi er alle Engler, forkledd i menneskedrakt. Jeg tror medfølelser og lidenskap for livet er det vi er her for å fullføre, livet vårt er som et prosjekt vi har valgt å fullføre fra dag en. Vi kan belønne oss selv med de gode tingene, fordi vi har valgt å fortsette å leve selv etter å ha opplevd så mye motgang, smerte og sorg, for det å gi opp er ikke et valg vi ville ha tatt i en bevisst tilstand. Så hvorfor ikke ha medfølelser og lidenskap for oss selv? Vi er jo livet... er vi ikke? Vi har gjort det bra med å fortsette videre, og vi har vært trist over de som sto oss nær som har gitt opp så tidlig, kanskje vi kan unngå at det skal skje ved å være mer barmhjertig mot kroppen, sinnet og sjelen våres?

Kanskje hjertet kan gi oss råd på hvordan vi kan behandle oss selv og hverandre uten å frykte for å bli såret eller manipulert? Kanskje vi skal begynner å ta i bruk den gyldne reglen "gjør det du vil at andre skal gjøre mot deg" på alvor, og bak det kan vi tilføre, "kroppen er en instrument for livet, elsk den og livet vil belønner deg."

Intethet

Picture creds to BreatheKeepBreathing

Hvem er der ute, som kan se inn?

Inn i sjela, inn i tomhet? Hvis lengslen har tatt over deg og grepet tak i ditt hjerte, klamret fast, og, så løsnet grepet, slik at du kunne ta et dypt åndedrag for å huske; å leve. For å ikke glemme at døden er ennå ikke her.

Lev. Lengslen der ute er allerede her inne. Legg hånden din over ditt hjerte og vit at det er intet å lengte etter.

Du drømmer der du går, der du sitter. Du drømmer endog midt i mellom alle dine gjøremål. Dine drømmer er oppnådd. Dine drømmer er her. Lev.

Å leve slik du er, med de følelsene du har. Å leve med et smil eller med sorg, gjør ingen forskjell, for det er hverken rett eller galt. Det er livet i bevegelse, det er Deg.

Det er kun kjærlighet som er evigvarende. Og resten vil forandres med tiden, så hvorfor dveler i det som har blitt sagt eller gjort?

Når din tid er over, hva tar du med deg? Intet følelse, intet tanker, intet kropp. Kun tomhet og et usynlig "Jeg", som ville bli husket og minnet av de du etterlater.

Hva ville du ha gitt dem å tenke på når din reise er over, og du endelig har kommet hjem til deg selv?

Hva ville bli igjen av deg på jorda, bortsett fra støvkorn og asker?

Varmer omfavnelser fra

Crystallize