
Sunday, January 15
The Voice of Love.

My Sweetness.

Saturday, January 14
I'm Your Shadow, You're My Light.

Friday, January 13
Min Hverdag Og Eventyr På Moder Jord.

- Crystallized ƸӜƷ
Thursday, January 12
Change for The Better.

Saturday, January 7
Surrender
Friday, January 6
Min Skinnende Stjerne

Jeg satt lenge og fundret over hvorfor jeg følte slik jeg følte for deg. Det er en merkelig ting som jeg ikke har forstått meg på. Hjertet lever på en underlig måte sitt eget liv, den gjøre store fanfare hver gang jeg skal møte deg eller så lite som å høre fra deg. Det er en snev av redsel samtidig gleder. Jeg føler meg som en liten støvkorn som blir svupet opp og blåst vekk når du er i nærheten.
Du er som den majestiske sola som skinner opp, dine stråler når alle levende ting, og som en liten spire ønsker jeg selv å gro meg vakker til en blomst slik at jeg kunne nå opp til deg, bare for at du kunne se meg, og favner meg i dine varmer gløder. Jeg beskriver meg som liten og små, og kanskje en smule skjør, men jeg finner ikke noe bedre beskrivelser når jeg er i nærheten av deg. Jeg får meg ikke til å sammenligne meg selv med din storslåtte skjønnhet, men likevel føler jeg meg ett med deg. Jeg er så oppslukt i deg at selvet mitt forsvinner inni deg for hvert sekund som tikker avgårde.
Jeg reiser ofte tilbake i tid, bare for å oppleve igjen den følelsen av å møte deg for første gang. Det er så mange glimrende søte minner som jeg kan husker, som er gravert i mitt hjerte. Det er den uskylden ved første møte jeg er mest begeistret over. Det var den uskylden hvor vår reise begynte for første gang sammen. Selv om det var en smule med bitterhet og angst litt lengre utover den magiske reisen våres, fordi vi begge hverken kjenner oss selv eller den andre, men likevel har vi klart å løse opp i misforståelsene våres og knyttet et sterkere bånd med hverandre.
Det er det båndet som jeg mange ganger prøver å klippe av, men brått føler at jeg lengter igjen til den velkjente følelsen av kjærlighet som fyller opp alle celler i mitt hjerte. Jeg blir trist, men ikke deprimert, jeg blir glad, men ikke lykkelig. Det er som å surfe på kjærlighetsbølger, hvor spenning og mysterier utfolder seg i det uendelige.
Jeg vet ikke hvilken skjebne som har brakt deg inn i livet mitt, eller hvem Engel som førte meg til deg, men uansett hva eller hvem det skulle være, takker jeg for din eksistens. Ved å vite at du eksisterer, lære jeg å kjenne meg selv. Jeg kjenner ikke bare mine svakheter, men mine indre styrker, og visstnok mer enn bare det. Jeg oppdaget mine skjulte drømmer, som virker uoppnåelige, men som jeg likevel begjære å fullføre. Jeg vet for mange, (og kanskje for deg også) er drømmene mine som fantasier, ubegripelig og lite troverdig til å anse som virkelig, men jeg vet min eksistens er mer enn et legeme.
Jeg har alltid visst at det finnes en kjærlighet som overgår den alminnelige kjærligheten vi har her på jorden. Kjærlighet som er ego basert varer ikke lenger, og er ikke ekte nok til å føle seg ubetinget elsket, men selv etter mye svikt og manipulasjon fra mennesker nær meg, har jeg forstått at jeg har en lengsel til det ultimate kjærligheten; ubetinget og guddommelig.
Ved å elske deg, husker jeg igjen hva ubetinget kjærlighet var. Og det er ikke en slik kjærlighet som bare øyner kan se og ører kan høre. Du er en utfordring for meg til å elske uselvisk, en utfordring til å sprenge alle grenser og regler på hva kjærlighet er og ikke er. Å elske deg er ikke å bære en tittel som din elskede eller kjæreste. Å elske deg handler ikke om å binde deg innenfor rammen på hva du ønsker å gjøre eller ikke gjøre. Jeg er ikke ute etter å beseire deg, selv om du kanskje føler det slik.
Etter mange konfrontasjoner med meg selv, vet jeg at jeg har brukt ditt nærvær til å føle meg elsket, men jo mer jeg holder deg igjen, føler jeg at jeg kveler meg selv, for sannheten er at jeg føler meg mer uelsket enn jeg egentlig vil føler. Jeg vet at jeg har vært svak og ga etter når jeg egentlig skulle gi slipp på deg, men jeg har latt meg selv faller for dyp, og det gjør vondt hver gang jeg skal trekke meg.
Jeg beklager for at det er så klisje aktig med en slik brev, men som vi begge vet så bruker jeg brevene mine for å formidle meg selv med dybde og klarhet, for det er akkurat slik jeg er. Jeg har rom nok til å kunne føler andres lengsel til å være den de i virkelighet er uten å bli manipulert eller føler seg mindre verdt. Jeg er beæret over at jeg har den viten av å kunne føle andre i mitt hjerte og sjel.
Men av og til, undrer jeg på om noen forstår min egen lengsel til å være den jeg virkelig er foran andre 110 prosent. Jeg vil alltid elsker deg, men jeg er ikke ute etter å bli avhengig i å ha deg for meg selv, for det er ikke slik jeg elsker. Mitt ønsker for andre og for meg selv er at alle kunne være sitt autentisk selv med gleder og letthet. Og det er akkurat det jeg ønsker for deg hvert eneste øyeblikk jeg puster inn den samme luften som du puster i deg.
Jeg vil alltid husker at jeg ble kjent med en jente som speilte tilbake til meg de fineste og flotteste sider ved meg selv som jeg kan være stolt over. Selv om vi befinner oss på hver vår side av landet og er i vår egen verden uten noe som helst form for kommunikasjon, så vit at vi er allerede i hverandres bevissthet.
Det er for meg mirakuløs å kunne føler savn etter deg med hele meg, akkurat slik jeg er i min lille verden, mitt univers. Du er som en liten stjerne i mitt univers der jeg kan romme deg og mange andre; det er i mitt hjerte, det er der du er til for meg, ubevegelig i all evighet med ro og fred. Hører du ekkoet som roper tilbake til deg i ditt eget indre, jeg elsker deg? For det er du. Du er elsket, elsket... e-l-s-k-e-t min elskede. Skinn så mye du vil i mitt univers, vær ditt kongelig selv. Deres høyhet med kjærlighet og glede. For det er slik jeg ønsker å gjøre foran deg uten å holde meg selv igjen.
Klokken tikker endeløs... tikkende i vei, for hvert hjertepuls, du er så levende. Hører du ekkoet i ditt eget sinn? Hviskende.... om en kjærlighet så sann og ren; min skinnende stjerne, skinn nå opp din egen vei, og følg din uoppnåelig drøm.
- Crystallized ƸӜƷ
Friday, December 23
Believe in Miracle

Sunday, December 18
The End of The Chase

I thought I would never love someone like I love you. The constant search for you had made me blind to the fact that you were always near enough for me to feel every inch of you. You're so tangible, I didn't know that you were so fragile until I touched you with my words. You're soaking up everything I say and think, you've become transparent, but still visible to the eyes.
My mind fooled me to think that you were hiding from me, but I was the one who didn't realize that you were always beside me and within me. The mirror I was looking at was actually you looking back at me. I feel so ashamed for not being faithful, but until now, you still forgive me. How can I make it up for the lost time where I've been looking elsewhere but into my own heart? What do I do now with the fear that I might not remember or recognize you again without the mirror that has been reflecting back at me?
Will I be able to pour out my love to you like I use to with my poetry and artistic way of writing? There's so many unanswered questions, which I actually know the answer to, but still not sure whether they're real or just my imaginations making it all up.
I know one thing is certain, your song still rings in my ears, I still hear it clearly. Are they the guiding tunes you're playing for me to hear, to let me know that you're forever faithful and loyal while you stand by my side like you always have?
I'm so sorry that I've let you down so many times by running away whenever you're close by, the only reason was because I was afraid your love would burst open my broken heart which I tried so hard to repair.
You watched over me like a little seed that I am, long to sprout and bloom, and you already knew that my longing for you was real since you never leave my side. You stood by and shielded me from reckless storms and hurdles.
Your love reached through the wall that I've build to protect myself from others opinions about me. All the while I thought I was good for nothing, but you were the one who always encouraged me to write and phrase my feelings with honesty without fear of being silly and weak. And before I knew it, your love breaks the crust around my human heart to billion of pieces till they become powder of dust. Your gentle nudge always encouraging me to look deep within my heart, and show me that the light within my heart was my own divinity and nothing else.
I always thought that you taunted me and didn't want to reveal yourself because I was not worthy of your love, but that wasn't true at all. It was the mind that held me back from exposing my love to you, and made me believe that I must prove myself worthy before you will open up your arms to embrace me into your kingdom of heaven. But it was me who has forgot that I'm not a beggar, but a princess who has been away from her own castle for far too long.
I still want to make myself worthy to be your devotee without any flaw, because I love you that much to know that you deserve everything that's not flake and false. My vessel is yours to purify and love, my dear Miracle. Because we both know, that we're one and the same. I made myself believe that I was the one who's chasing you, but in the end, I am the one who has been caught by you.
- Crystallized ƸӜƷ
Friday, December 9
A Gift Is A Gift

Shhs, don´t tell her! She is not suppose to know that I wish the same for her, as she wish for herself. Oh, don´t bother to ask, her wish, it´s a secret that she would never tell. How do I know about her secret? To be honest, I don´t know. I assume, that she has a reason to keep it to herself, all I know is that it belongs to her and its hers all alone. Why must I make a fuss and demand to know something I already know?
When she talks and tells me her fairytales, I´m all ears, listening attentively to everything she says. I would nod and smile, and other times I would get upset and surprised!
These men, why didn´t they appreciate her devotion? Didn´t they understand she´s most beautiful when she´s free and wild? It´s absurd to think she has to be controlled and suffocate her with compromises and rules. And how could they avoid to look into her eyes and see her longing for a sacred union? Didn´t they look past her fierce act? Didn´t they understand, it´s her armour she wears to protect herself. Oh, yes, she´s strong, there´s no doubt about that, but she´s still a little girl who is easily bruised and hurt at heart. Did they, somehow mistaken her kindness for weakness?
Why didn´t they respect her space when she really needs it without fussing and fighting, and blame her for being cold and careless? Don´t they know? She cares too much without realizing that she does? It´s the world she carries on her shoulders, oh my, I wonder if she knows. Sigh, how can they possibly demand to deserve her at her best, when they couldn´t handle her when she´s at her worst? Why are they so wishy-washy when they suppose to be men who leads the way and knows her worth?
But what do I know. I´m only a woman, or more like a wombman. I am without strength to carry her on my arms, or brave enough to protect her from highway man. What can I do, when all I do is to love. My love can´t wipe away her tears or carry her burden, it can´t do a thing, when she doesn´t want to receive it, I know, its useless to use force against her precious heart. I refuse to use force against her will. That´s not how I love and surely not something I would be proud of doing.
All these things I could have done for her, and more by being her devotee, the only thing left is to pray to God; let her meet someone who knows her worth and have ambitions to rebuild this world. Let him be a fair man with justice and elegance. Let him be diplomatic and wise beyond his years. Let him seek not to hurt but to mend broken hearts and kindle a spark in peoples dream, and mostly hers, when she sees no other way to make her dream come true.
Let him be of air to cool her temper down, and makes summer breeze in her winter heart. Let him be brave enough to be himself, and sees past her human heart. Because this man must know what lies in there and seize the moment, to give her courage to be who she is meant to be, a Divine being with much love to share. Let him see the comedy in every drama, so he can uplift her spirit and ease her fear.
You thought I gave up my devotion and flee to someone else? No, that would be to risky, I wouldn´t want her to loose another person who loves her for who she is. I´ll be her devotee in another way. There´re many ways to love, and love has many ways to express itself, but giving up is not an option.
I write all this, but I´m none of this. Here take my job as her devotee, but don´t mistake this for work, it´s not work only pleasure, to love such a precious soul as hers. Don´t misunderstand me, I haven´t resigned and quit being her devotee, why would I quit, I love her can´t you see? But the gift I gave her has been returned back to me.
A gift is a gift, she´s free to do whatever she wants with it, but a gift returned is a gift without purpose and has no value to neither her or me. But I don´t have a heart to throw it away. Alas, I decide to keep it safe, inside my heart, and hope that some day, far into the future or maybe in another lifetime where we cross each others path, and I surely, without a doubt will likely fall in love with her again, offer my gift once again.
- Crystallized ƸӜƷ
