Jeg satt lenge og fundret over hvorfor jeg følte slik jeg følte for deg. Det er en merkelig ting som jeg ikke har forstått meg på. Hjertet lever på en underlig måte sitt eget liv, den gjøre store fanfare hver gang jeg skal møte deg eller så lite som å høre fra deg. Det er en snev av redsel samtidig gleder. Jeg føler meg som en liten støvkorn som blir svupet opp og blåst vekk når du er i nærheten.
Du er som den majestiske sola som skinner opp, dine stråler når alle levende ting, og som en liten spire ønsker jeg selv å gro meg vakker til en blomst slik at jeg kunne nå opp til deg, bare for at du kunne se meg, og favner meg i dine varmer gløder. Jeg beskriver meg som liten og små, og kanskje en smule skjør, men jeg finner ikke noe bedre beskrivelser når jeg er i nærheten av deg. Jeg får meg ikke til å sammenligne meg selv med din storslåtte skjønnhet, men likevel føler jeg meg ett med deg. Jeg er så oppslukt i deg at selvet mitt forsvinner inni deg for hvert sekund som tikker avgårde.
Jeg reiser ofte tilbake i tid, bare for å oppleve igjen den følelsen av å møte deg for første gang. Det er så mange glimrende søte minner som jeg kan husker, som er gravert i mitt hjerte. Det er den uskylden ved første møte jeg er mest begeistret over. Det var den uskylden hvor vår reise begynte for første gang sammen. Selv om det var en smule med bitterhet og angst litt lengre utover den magiske reisen våres, fordi vi begge hverken kjenner oss selv eller den andre, men likevel har vi klart å løse opp i misforståelsene våres og knyttet et sterkere bånd med hverandre.
Det er det båndet som jeg mange ganger prøver å klippe av, men brått føler at jeg lengter igjen til den velkjente følelsen av kjærlighet som fyller opp alle celler i mitt hjerte. Jeg blir trist, men ikke deprimert, jeg blir glad, men ikke lykkelig. Det er som å surfe på kjærlighetsbølger, hvor spenning og mysterier utfolder seg i det uendelige.
Jeg vet ikke hvilken skjebne som har brakt deg inn i livet mitt, eller hvem Engel som førte meg til deg, men uansett hva eller hvem det skulle være, takker jeg for din eksistens. Ved å vite at du eksisterer, lære jeg å kjenne meg selv. Jeg kjenner ikke bare mine svakheter, men mine indre styrker, og visstnok mer enn bare det. Jeg oppdaget mine skjulte drømmer, som virker uoppnåelige, men som jeg likevel begjære å fullføre. Jeg vet for mange, (og kanskje for deg også) er drømmene mine som fantasier, ubegripelig og lite troverdig til å anse som virkelig, men jeg vet min eksistens er mer enn et legeme.
Jeg har alltid visst at det finnes en kjærlighet som overgår den alminnelige kjærligheten vi har her på jorden. Kjærlighet som er ego basert varer ikke lenger, og er ikke ekte nok til å føle seg ubetinget elsket, men selv etter mye svikt og manipulasjon fra mennesker nær meg, har jeg forstått at jeg har en lengsel til det ultimate kjærligheten; ubetinget og guddommelig.
Ved å elske deg, husker jeg igjen hva ubetinget kjærlighet var. Og det er ikke en slik kjærlighet som bare øyner kan se og ører kan høre. Du er en utfordring for meg til å elske uselvisk, en utfordring til å sprenge alle grenser og regler på hva kjærlighet er og ikke er. Å elske deg er ikke å bære en tittel som din elskede eller kjæreste. Å elske deg handler ikke om å binde deg innenfor rammen på hva du ønsker å gjøre eller ikke gjøre. Jeg er ikke ute etter å beseire deg, selv om du kanskje føler det slik.
Etter mange konfrontasjoner med meg selv, vet jeg at jeg har brukt ditt nærvær til å føle meg elsket, men jo mer jeg holder deg igjen, føler jeg at jeg kveler meg selv, for sannheten er at jeg føler meg mer uelsket enn jeg egentlig vil føler. Jeg vet at jeg har vært svak og ga etter når jeg egentlig skulle gi slipp på deg, men jeg har latt meg selv faller for dyp, og det gjør vondt hver gang jeg skal trekke meg.
Jeg beklager for at det er så klisje aktig med en slik brev, men som vi begge vet så bruker jeg brevene mine for å formidle meg selv med dybde og klarhet, for det er akkurat slik jeg er. Jeg har rom nok til å kunne føler andres lengsel til å være den de i virkelighet er uten å bli manipulert eller føler seg mindre verdt. Jeg er beæret over at jeg har den viten av å kunne føle andre i mitt hjerte og sjel.
Men av og til, undrer jeg på om noen forstår min egen lengsel til å være den jeg virkelig er foran andre 110 prosent. Jeg vil alltid elsker deg, men jeg er ikke ute etter å bli avhengig i å ha deg for meg selv, for det er ikke slik jeg elsker. Mitt ønsker for andre og for meg selv er at alle kunne være sitt autentisk selv med gleder og letthet. Og det er akkurat det jeg ønsker for deg hvert eneste øyeblikk jeg puster inn den samme luften som du puster i deg.
Jeg vil alltid husker at jeg ble kjent med en jente som speilte tilbake til meg de fineste og flotteste sider ved meg selv som jeg kan være stolt over. Selv om vi befinner oss på hver vår side av landet og er i vår egen verden uten noe som helst form for kommunikasjon, så vit at vi er allerede i hverandres bevissthet.
Det er for meg mirakuløs å kunne føler savn etter deg med hele meg, akkurat slik jeg er i min lille verden, mitt univers. Du er som en liten stjerne i mitt univers der jeg kan romme deg og mange andre; det er i mitt hjerte, det er der du er til for meg, ubevegelig i all evighet med ro og fred. Hører du ekkoet som roper tilbake til deg i ditt eget indre, jeg elsker deg? For det er du. Du er elsket, elsket... e-l-s-k-e-t min elskede. Skinn så mye du vil i mitt univers, vær ditt kongelig selv. Deres høyhet med kjærlighet og glede. For det er slik jeg ønsker å gjøre foran deg uten å holde meg selv igjen.
Klokken tikker endeløs... tikkende i vei, for hvert hjertepuls, du er så levende. Hører du ekkoet i ditt eget sinn? Hviskende.... om en kjærlighet så sann og ren; min skinnende stjerne, skinn nå opp din egen vei, og følg din uoppnåelig drøm.
- Crystallized ƸӜƷ
0 comments:
Post a Comment