I dag følgte jeg lillesøsteren min og datteren hennes til togstasjonen. Jeg var ikke alene om å ta følge med dem, men moren min og mine to nieser var også med. Vi tenkte først at vi skulle ta bussen ned til byen også deretter ta bussen videre til strandtorget, men jeg tenkte på Kimmy som har med seg barnevognen og selv om svogeren min ville ha kjørt henne tilbake til togstasjonen, men barnevognen ville ikke ha passet inn i baggasjerommet, for det har vi prøvd. Jeg tenkte det høyt og hun var enig med meg, derfor ombestemte vi oss og ble igjen på togstasjonen inntil Kimmy drar med toget.
Jeg skriver sjeldent om livet mitt, men akkurat nå passer det veldig godt å bare fletter inn hverdagen min med eventyret mitt. Jeg har en ide om å skrive et eventyr for små barn og for voksne mennesker til å lese, men det for være til en annen gang. Tilbake til hverdagen min;
Mens vi satt der lenge på stasjonen, spanderte jeg så klart på familien min. Jeg bestilte varm sjokolade melk til niesene mine, te og suppe til meg selv, og kaffe til moren min, Kimmy var ikke tilstede da, for hun hadde allerede dratt til narvesen for å kjøpe seg noe for å spise mens Angela sover søtt i vognen sin.
Jo, her kommer det jeg vil snakke om, men først må jeg forklare hva som skjedde - (Jeg har alltid trodd jeg er dårlig til å forklare og sjeldent liker å forklare meg for andre om hva som plager meg og hva som utgjør oppførselen min, men denne gangen legger jeg til side den troen og skrive fra hjertet mitt med et rolig tempo.) det som skjedde var at jeg spiste blomkål suppe, som var igjen og fikk halv pris på det.
*Ler* Det er så typisk meg å ønsker å spise noe så lett som suppe. Poenget mitt er at jeg tror jeg ble syk etter suppen, pluss det jeg spiste på morgenen, spaghetti fra boks! Jeg tenkte lenge at det måtte være det som fikk meg til å føle meg så dårlig innvendig, det svømte kjøtt og blomkål suppe som var igjen i magen min, for en herlig følelser det er å ville kaste opp (not.)
Dette var da jeg oppdaget da jeg kom hjem, kroppen sank ned til et veldig lavt temperatur, eller kanskje det var høyt? Jeg vet ikke, men jeg fikk frysninger over hele kroppen og følte som jeg ville få feber, men akkurat nå som jeg fikk spist i meg et eple føler jeg meg bedre. Det er akkurat som utsagnet; Eat an apple a day keeps the doctor away. Moren min tilbydde meg fisk og ris, men jeg følte en kvalme så fort jeg luktet på maten, så jeg valgte å spise et eple istedet. Det fikk meg til å tenke at det er på tide å slutte med å spise kjøtt og velger en sunnere kost?
Hele denne episoden fikk meg til å ligge rolig under dyna og konverserte med Guddommelig Mor og Guddommelig Far. Jeg spurte dem en rekker spørsmål, som f.eks - Er det greit å bli syk? Ville ikke det være en byrde for andre at jeg er syk? "Nei, ingenting av det er sant, for du er hverken en byrde eller en pest bare fordi kroppen plutselig følte for å skrus ned eller opp på temperaturet." Det hørtes egentlig veldig barnslig ut å prate med noen som de fleste ikke tror på, men for meg er det veldig ekte. Jeg mener at det er en Guddommelig kraft som fødet meg og plasserte meg her på Moder Jord, Hun er også en foreldre for meg, like ekte som mine biologiske foreldrer.
Det er eventyret som jeg snakker om. Hvem skulle ha trodd at Moder Jord er virkelig levende som også har en stemme i å si hva vi gjør mot henne og ikke bare mot henne, men mot oss selv også, hvorfor skulle hun ikke si noe? Hun elsker oss jo!? Jeg ror meg litt bort, men dette er min lidenskap. Jeg føler at jeg kjemper for en sak, men denne saken står jeg ikke alene om!
Uansett, det jeg mener er at jeg har alltid følt meg som en byrde bare fordi jeg føler meg skjør og blir lett syk, den lille troen som ble plassert i bevisstheten min siden jeg var et lite barn. Jeg rammet av en sykdom som kalles for asma. Det tok pusten av meg i mange lange måneder, og moren min måtte bære meg i armen hennes hver natt for at jeg kunne puste og sove fredelig.
Dette går enda lengre tilbake til at jeg og familien min egentlig var båtflyktninger. Ser du, jeg kjempet selv etter alle disse årene helt siden jeg var liten av, hvem kan tro at jeg er så sterk, som klarte meg så fint som til nå? Men jeg kunne ikke ha gjort det alene, uten mine foreldrer og de som var rundt meg som ville mitt beste. Dette får meg til å føle meg tryggere på livet og på de som virkelig ønsker å hjelpe meg, selv om det kan være uenigheter oss i mellom.
*Ler* Jeg er så flink til å ro meg bort, men alt henger sammen som du ser. Hvis jeg ikke har gått igjennom alt det, så ville jeg ikke ha noe å referere tilbake til og sammenligne med. Det er som å lære igjen på nytt å unngå å bli skadet, men egentlig så er det bare å huske igjen sin egen Guddommelighet.
Det er en langt historie, som jeg nokså kommer til å fortelle deg senere, men saken er at jeg følte meg mye bedre etter å ha lyttet til Guddommelig Far og Guddommelig Mor, med andre ord, de er et høyre bevissthet en kroppen min. Det er den bevisstheten som fikk meg til å føle meg bedre, og det bildet der moren min ønsker å spise meg levende var bare en tro om at jeg var en byrde for henne.
*Ler* Jeg er så barnslig, men ærlighet varer lengst. Sannheten er at jeg var redd for å dø, og virker svak og at hun kanskje ikke ville elske meg mer og ville forlate meg i syke sengen, men samtidig så føler jeg at jeg har stoltheten min, en sta side ved meg som ønsker å klare meg selv og ikke ville vise min svakhet. Og ja, etter stund kom moren min faktisk ned å be meg om å komme opp for å spise, men jeg var trofast mot kroppen min, for jeg følte jo en kvalme av lukten av stekt fisk. Jeg fortalte henne hva jeg følte der og da, og hun sa faktisk dette;
"Kjære deg, ikke spis noe som ikke er bra for kroppen din, du må hvile masse og du vet, jeg vil bare at du skal bli frisk, det er det jeg ønsker for deg. På morgenen skal jeg tilbrede noe godt til deg, så ikke tenk så mye, bare hvil deg. Er det noe annet du vil spise nå?"
Jeg tenkte straks på eple, for jeg føler at det er riktig å spise noe frisk og godt som ikke lukter død. *Ler igjen* Jeg følte meg ganske bortskjemt der og da, men hvis jeg ikke lar henne vise meg kjærlighet så vil jeg fortsatt holder på den troen om at jeg er uelsket. Derfor var det bare godt for meg å motta kjærlighet. Det var et utrolig godt forsøk for meg å føle meg bedre igjen. Og det du ber om skal du få. Jeg fikk eplet mitt og er til og med frisk nok til å skrive denne historien til deg.
Den som er syk skal få lov til å føle seg syk og heales i sitt eget tempo, og den som vil ta vare på deg, skal få lov til å ta vare på deg. Den personen skal gjøre det ut ifra sitt eget indre medlidenhet og ikke av tvang. Jeg hadde ikke ønsket å tvinge mamma til å være sittende fast med meg, hvis jeg var dødende nær, men jeg vet godt at innerst inne, så vil hun så klart være nær meg før jeg tar av og flyr min vei, men dette skal gjøres fra hjertet og ikke fra at man skal late som man er 'god.' Dessuten, hvorfor skal man late som når man egentlig er god fra før av innerst inne?
Poenget mitt er at begge skal ærlig innrømmer for seg selv og for hverandre (hvis de ønsker det,) etterhvert med å gi slipp på "skyldfølelsen." Det er ingen som har skylden på sykdommen, og selv om vi hadde funnet hundre tusen grunner for det så hadde ikke løst problemet. Vi trenger bare å stole på den Guddommelig kraften i oss, og ha tillit til at vi kan ta ansvar selv for det vi har gjort og heales fra 'bedragelige tanker' om skyldfølelse og skam.
Hva er så skamfull i å føle seg redd og liten? Et barn hadde ikke tenkt den tanken, med mindre vi planter det i barnet bevissthet. Så vær så snill, tenk to ganger før du skjefter på barnet ditt, og ikke mindre ditt indre barn. Dets eksistens var for at du skal huske hvem du er, at du elsker og er uskyldig. Vi kan ikke eksisterer uten hverandre. Hvis et lite pusle spill er borte fra bevisstheten, ville ikke bildet bli fullført.
Og ja, Moder Jord har en stemme i dette. Hun er ekte, like ekte som at jeg sitter her på den andre siden av verden å skrive til deg. Hun vil ditt beste... men hva gjorde du mot henne og likevel fortsetter å gjøre mot henne? Du ga henne kanskje skylden for alt eksosen og forgiftningen av maten, men det er på tide og lete etter sannheten. Hun har bare vært der og passet på at du får nok og føler deg elsket. Hvor ligger bevisstheten din nå? Vil du husker nå at du er med på å bidra til forgiftning av vann og luften du puster i.
Jeg skal være ærlig med deg, under min egen forstyrret og dramatisk oppvåkning kunne jeg lukte LUFTA vi så meget puster inn, og det LUKTER SHITT!! Det lukter faen meg bedriten.. (beklager for banningen, jeg liker ikke å banne, men jeg skal bare skrive fra hjertet og det kommer som det kommer.) Lukten av brent røkt av dødd hud... det er hennes hud og hår du brenner for å få energi til elektrisitet. Kjære vene. Jeg for bare være mer bevisst fra nå av om hva jeg gjør mot min egen Moder Jord og min biologiske mor som samarbeide med å bringe meg hit til Jorda og ikke minst meg selv.
.............. skjønner du hvor jeg kommer fra nå? Hvor vi alle egentlig kommer fra? Vi er alle i hennes livmor akkurat nå og hun lar oss vokser slik at vi er sterke nok til å dra avgårde på vår egen eventyr og kommer trygt hjem igjen etter en lang reise. (Det er egentlig den hverdagen vi lever i.) Hva velger vi nå? Eller hva vil du velger nå? Jeg mener ikke å fortelle deg hva du skal gjøre, det får du tenker på selv. Jeg vil bare skrive fra min egen opplevelser og velger å være mer bevisst. Jeg elsker dere alle sammen, derfor vil jeg ikke leker barnslig med dere lenger. Jeg må vokse opp nå.
Btw, jeg er frisk som en fisk, det kalles indre healing i bevisstheten. *Smiler fornøyd.*
- Crystallized ƸӜƷ
- Crystallized ƸӜƷ
0 comments:
Post a Comment