Jeg Elsker Deg

Kjære Elskede,

Jeg surfer på kjærlighetsbølgene inn i ditt hjerte min elskede, for selv om jeg ikke kan svømme, og bølgene er store, vil jeg fortsatt står med stødig bein på bølgene. Jeg vil la den ene bølgen etter den andre bringe meg nærmere deg.

Kjærlighet er det jeg har og kjærlighet er det jeg gir. Jeg ønsker ikke å gjøre noe annet enn å be, be for ditt velvære og din trygghet. Jeg drømmer ikke mye enn å bringe fred til verden og lykke til mine søster og brødrer. Drømmen kan være uvirkelig, men virkelig nok til å realiseres. Alt jeg har igjen er bare noen få ord, ord som kan beskrive det jeg føler, men tre ord er nok for å kunne beskrive kjærligheten; Jeg elsker deg.

Men vet vi egentlig hva "jeg elsker deg" bety? Det er så lett å si ordene, men er det lett å følge den? Hvorfor har det vært slik at vi slutter å elske etter en stund når forholdet går dårlig? Det er kanskje ikke kjæresten vår vi har elsket, men følelsen av å være forelsket? Vi slutter aldri å elske, selv om forholdet kan ta en slutt. Kanskje det er oss selv vi bør elske først slik at vi kan gi mer mening til de tre ordene "jeg elsker deg"

Jeg mener fremdeles at ubetinget kjærlighet varer evig og det er den som er ekte. Hva annet ville vi gjøre hvis vi ikke elske oss selv først? Vi vil visstnok elsker et annet menneske også, men vi må først være ærlig med oss selv om den kjærligheten vi gir er rent og ekte. Og ikke er betinget med at den andre skal forandre seg enn da vi først møte dem. Da kunne vi like godt ha funnet vært sammen med et annet menneske som er akkurat slik vi vil at de skal være.

Vi kan ikke forlange våre elskede å elske oss ved å prosjisere vår frykt på ham/henne. De har nok med deres egne. Men det vi prosjisere er det vi må lære å elske i oss selv. For det vi ser utenfor oss, er det som er inni oss.

Kunne du tenker deg å forandre deg selv til ære for din egen elskede? Og ikke forlange at hun/han skal alltid være der 100% hele tiden for at du skal kunne føler deg elsket. For noen ganger kan vi stenger våre kjære inn i et hjørne og gir dem en byrde å bære på. Det er vår egen frykt på at de skal forlate oss, men hvis du ikke bekymre deg over det, er det rett og slett en bra ting, men fortsetter å lære av dine egne opplevelser uansett hva som kommer til å skje med deg.

Jeg kan skjønner at de ville ha nok gjort alt for å se oss leve et lykkelig liv, men det er ikke deres ansvar, det er vårt eget ansvar å se til at vi er lykkelige i hverdagen. Vi må kanskje også være ærlig med hverandre i et forhold for at den skal kunne fungeres. Ærlighet og åpenhet om følelsene, men når et forhold tar slutt, så er det vel slutt. Det er ikke mye vi kan gjøre med saken, bortsett fra å fortsette å leve. Vi gjør det tross alt for den vi elsker. Forsørger på at vi skal kunne leve et bra og lykkelig liv, hvem vet, kanskje de vender tilbake og ønsker oss i deres liv igjen.

Jeg aner ikke hva jeg skriver om. Det føles ut som mange kan sliter å være åpen og ærlig i et forhold noen ganger. Mest når vi er sjalu og frykter for å ende opp alene. Ensomhet er det som griper taket i de som frykter for å miste.

Jeg er visstnok en av dem, men jeg har lært å elske uselvisk og ubetinget. For jeg elsker en akkurat nå, uten så mye som å være sammen med henne. Vi er ikke i et forhold, men jeg klarer ikke å la være elske henne for det om. Det er visstnok enveis kjærlighet, men kjærlighet er kjærlighet, en vei eller to vei.. samme hvilken vei, jeg går ihvertfall ikke tilbake i mitt ord og utsagn - jeg elsker deg.